Det er ikke ofte jeg gråter, men da jeg leste denne første gangen trillet tårene.
This poem is written by Fr. Ariel Robles. This has been made for us to realize how important our parents are here in our journey on Earth. We should understand them especially when they get older because time will come we'll be in their current position and we'll feel the same way too.
Translated from Tagalog
orginal: http://www.youtube.com/watch?v=mBX2w8K9VkQ
Forferdelige greier. Dette var tåpelig og deprimerende. For det første så er ikke ens barn ansvarlig i at man blir gammel, og for det andre så er livet helt hva man gjør det til selv. Man kan tisse i sengen, bli voldtatt eller bare ha det godt gjennom hele livet, og alikevel bestemme helt hvordan man ønsker å ha det. Svært få traumer og opplevelser kan brukes som unnskyldning for å ikke oppleve lykke.
Er man gammel og lei, skaff venner og gjør det som må til for å nyte livet! Man bestemmer selv
Tussi17 1 year ago
naaw, jeg er bare 11 men begynte nesten og gråte :/
kingsmax4 1 year ago